Bokanbefaling: Papirfly av Liv Guldbrandsen

Publisert 27. april 2017 10:54, sist redigert 27. april 2017 11:08

Faren til femten år gamle June er død. Det er jo ille nok, men det hjelper ikke akkurat at i begravelsen så dukker farens ukjente elskerinne opp. For å gjøre det hele verre så danser og synger hun rundt kisten til den avdøde. Det hele topper seg da hun faller over kisten og river den ned. June må finne en måte å avreagere på. Hun skriver derfor brev til alt og alle hun er i konflikt med på en eller annen måte. Og det er på denne måten vi får oppleve Junes liv.

Dette er en ungdomsbok som blander det såre i livet med det hysterisk komiske. Den er alvorlig, rappkjefta og traumatisk samtidig som den er et skråblikk på et tenåringsliv påvirket av ting i voksenlivet et barn ikke skal behøve å måtte forholde seg til.

Samtidig som stilen er ren og lettlest bærer språket også preg av å være skrevet av en ungdom. Dette er ikke negativt, men gir tvert imot boka et troverdig preg. Det kommer spesielt godt frem i dialogene, og mange unge vil nok kjenne seg igjen i måten hovedpersonen oppfatter og formidler sin verden. Språket i boka bærer også preg av hovedpersonens geografiske tilhørighet: Oslo Øst og Tveita. A- endelsene florerer og det samme gjør vendingene som brukes når steder og mennesker beskrives. Dette gir hele boka et ekstremt sjarmerende og realistisk preg.

Den kleine humoren er allikevel det mest fremtredende virkemiddelet, og det er ofte man som leser sitter og rister på hodet mens latteren ruller ut av munnen.

Harald Nilsen la fra seg spaden og begynte å trille den rett mot oss. Han stoppa på sin side av gjerdet, retta seg opp og vinka. Jeg begynte å bli varm i hodet. Så pekte han ned mot trillebåra før han så mot grønnsakshagen sin og ga oss tommel opp. Og du bare:

  ”Hva er det han driver med?!” Du så sint ut. Og jeg bare: ”Jeg veit ingen ting!”. Harald Nilsen pekte ned mot trillebåra igjen. ”Hvorfor driver han å peker på skrittet sitt?!” ropte du. Da skvatt jeg. For han gjorde ikke det. Han pekte på sagflisa i trillebåra han hadde fått av meg. Da du endelig gikk pusta jeg letta ut.

På hjemveien skyndte jeg meg ikke, men da jeg så du satt på trappa og venta, burde jeg ha løpt min vei. ”Fikk du gå tidlig hjem?” spurte jeg. Du svarte ikke. Du så på meg fra topp til tå. På armen min med armbåndet med den blå steinen og på føttene mine med de nye skoa.

  ”Hvor har du fått penger fra?”

  Og fordi jeg ikke rakk å tenke meg om, sa jeg: ”En mann”.

Jeg veit det var dumt av meg. Særlig siden jeg hadde fortalt deg en tullehistorie om en pedofil i nabolaget. Det var teit av meg å løpe opp på rommet mitt og stenge føra også.


Vidar Olav Haraldsen-Jupskås

Lærer, litteraturformidler og forfatter. Sitter i Ubokredaksjonen og brenner for alt som har med litteratur å gjøre.

Bøker i dette innlegget