Forfatterblogg: Aldri tie - Mariangela Di Fiore

Publisert 26. september 2012 19:49, sist redigert 24. mai 2013 16:30

Gatene her skremmer meg. Pappas drøm er å ta oss med vekk herfra. Han har rett. Jeg liker ikke å bo her.

14 år gamle Annalisa Durante, fra Forcella i Napoli sentrum, skrev ofte i dagboka si. Hun skrev om forelskelse, venninnene og  drømmer for framtiden. Hun skrev om livet på skolen og  kjæresten hun alltid kranglet med. Ikke minst beskrev hun livet i et av verdens mest belastede mafiastrøk i Napoli sentrum. Hun skildret kriminaliteten og den skremmende menaliteten. Redselen. Sorgen.

For en forferdelig dag. I nabolaget mitt har en gutt som heter Claudio blitt drept. Hvorfor må man dø på denne måten?

Når Annalisa skrev dette, visste hun ikke at hun snart skulle bli offer for et lignende drap selv. Men bare èn måned senere, 27. mars 2004 nyter Annalisa den første skikkelig varme vårkvelden i nabolaget sitt i Napoli.

Det syder av liv i Forcella. Alle er ute i gata og nyter vårkvelden. Fra pizzasjappa kommer en deilig duft av nystekt pizza, fra boden der det selges pirat-CD-er, strømmer napolitansk musikk ut av høyttalerne. Gamle går arm i arm gjennom gata, noen barn leker sisten mellom de råkjørende scooterne. Annalisa, Serena og Emanuela står ved hjørnet utenfor blokka til Annalisa og fniser, ler og prater. Der kommer Sasà gående. Annalisa kjenner ham ikke noe særlig, han er 19 år og med i Familien. De pleier ikke å snakke med ham, men akkurat i kveld stopper han opp.

-      Nå jenter, hvordan går det?

Bare noen minutter senere er Annalisa drept.

Av Sasá Giuliano fra den beryktete Giulianofamilien, en mafiaklan med lange tradisjoner.  Kriminelle massemordere, men også forretningsmenn med sterke bånd til  politikken. Kjent for sin høye sjampanjeføring og vennskapet med Maradona.

Selv om Annalisa ble drept med nabolaget og sine aller beste venninner som vitner, var det likevel ingen som ville gi vitnebeskrivelser til politet, eller under rettsaken som fulgte. Politiet møtte den sedvanlige muren av taushet, av unnvikende blikk. Resultatet av mange hundre år med mafiastyre i Napoli.

Omertà.

Mafiaens regel om absolutt taushet.

Den ligger som et tett lokk over hele det sør-italienske samfunnet. Den eneste regelen som blir fulgt slavisk.

Fra mine barndomssomre i Napoli har jeg minner som oser av Napolis varme og sødme. Av familiemiddager, mozzarella og folklore. Av meg selv, hånd i hånd med solbrune, jevngamle kusiner på stranden. Tantenes dampende pastakjeler. Hele slekta samlet ved sommerhuset ved havet. Timeslange middager. Sang og latter. Jeg minnes turene i nabolaget med farmoren min. Plutselig kom «æresmannen» og farmor ba meg innstendig om å neie pent og hilse respektfullt. I mange år trodde jeg han var en slags kongelig. Jeg minnes hvordan faren min og jeg gikk til  «æresmannen» da bilen vår var blitt stjålet. Etter få minutter var bilen tilbake. Ikke minst husker jeg besøkene hos  farfaren min da han lå på sykehuset. Undringen over den rojale behandlingen han fikk, i forhold til de andre innlagte på sykehuset. «Æresmannen» likte farfar svært godt, og hadde beordret sykehusledelsen til å ta ekstra godt vare på ham.

Med barndomssomrene mine friskt i minne, flyttet jeg til Napoli etter videregående skole. De gode sommerminnene skulle bli overført til hverdag. Men nå, som voksen, virket mye annerledes. Litt etter litt så jeg hva som lå gjemt bak de store smilene og de mange latterbrølene. Jeg skjønte hva som lå gjemt bak de eksploderende sinneutrbruddene, tilsynelatende grunnet bittesmå bagateller. Og for første gang så jeg tydelig frykten. Undertrykketheten. Hierarkiene. Stillheten.

Faren min, som selv er fra Napoli hadde advart meg før jeg flyttet. Men jeg måtte selv erfare.

Det var som et slag i trynet.

Jeg var norsk, oppdratt av min norske mor i Norge, i demokratiets og ytringsfrihetens land. Jeg var vant til å diskutere, sette spørsmålstegn, analysere. Jeg klarte ikke forholde meg til regelverket i Napoli. Du må forstå hvordan vi gjør ting her, Mariangela, ellers kommer du til å få alvorlige problemer, advarte mine onkler meg velmenende.  Det samme gjorde kusinene mine og vennene mine. Men jeg forstod ikke. Jeg ville ikke forstå. Istedet fortsatte jeg å spørre, grave, søke. Men ingen ville svare meg.

Ikke engang min gode venn som plutselig var lenket til en rullestol. «Hva har skjedd?» spurte jeg forferdet. «Ikke spør meg om det, Mariangela. Ikke sett meg i en verre situasjon enn jeg allerede er».

Han hadde lagt seg ut med feil familie.

I søken etter en forståelse av den napolitanske kulturen og egen identitet, begynte jeg mitt mangeårige researcharbeid i Napoli som førte til dokumentarboka mi, «Camorraland». Det var i forbindelse med dette researcharbeidet at jeg ble kjent med faren til Annalisa. Giovanni fortalte meg om Annalisa, han viste meg bilder og fortalte om dagboken han hadde funnet etter hennes død. Jeg satt bak på vespaen  hans mens vi suste gjennom gatene i Napoli, hele veien til kirkegården for å besøke Annalisas grav. Hele tiden fulgte en utsendt fra Camorra etter oss og overvåket oss. Det var bare en uke til rettsaken og Camorra prøvde å true Giovanni til taushet. En pistol på dørmatta. Et skudd i beinet. Giovanni brydde seg ikke lenger. Jeg har allerede mistet alt, forklarte han.

Det var ikke bare Giovanni som var gjenstand for Camorras trusler og attentater. Både journalisten Arnaldo Capezzuto og presten Don Mario Merola ble begge drapstruet og utsatt hevnaksjoner av Camorra. Arnaldo fordi han dekket Annalisa-saken i media, presten fordi han brøt omertà og oppfordret nabolaget til å gjøre det samme. Begge lever i dekning, og kan ikke vise seg mer i disse områdene. De har mistet sine venner, som er redde for å bli sett med dem. De har satt sine familier i livsfare. Dette er prisen å betale for å ytre en mening i mitt barndomsparadis.

Da bomben smalt i Oslo, den 22. juli, satt jeg i et studio i NRK og snakket om italiensk mafia. Jeg hadde nettopp lagt siste hånd på bokmanuset til  ungdomsboka «Annalisas dagbok» der jeg forteller Annalisas historie og publiserer utdrag fra dagboken hennes. Jeg hadde lagt bak meg et helt år med kontinuerlig turnering rundt i Norge for å fortelle om dokumentarboka mi «Camorraland»,  og om et samfunn der frykten har vunnet. Foran meg ventet høsten, med nye 8 uker Camorralandturné. Jeg følte meg tom. Nummen. Etter å ha bodd mange år i Napoli, vært vitne til Camorras bomber, attentater og drap, var Norge  fristedet mitt, tryggheten. Nå føltes det som om avgrunnen ble revet fra meg. Et øyeblikk virket alt meningsløst. Men da statsministeren  vår understreket at «ingen skal få true oss til taushet», skrev jeg dette innlegget. Det hadde gått opp for meg at arbeidet mitt, mer enn noen gang, var viktig.

Hvordan tør du å skrive om dette? Er du ikke redd? Dette er spørsmål jeg så ofte får når jeg er ute og forteller om researcharbeidet mitt i Napoli og bøkene jeg har skrevet om Camorra. Men det er ikke  viktig hvorvidt jeg er redd eller ikke. Jeg har fått mine trusler fra Camorra, de som har uttalt seg i boka har fått sine.  Det som er viktig er å bite tennene sammen og ikke gi etter for frykten. For det er vår frykt som gir mafia- og terrororganisasjoner makt.

Og de gangene jeg kjenner snev av redsel gripe tak i meg tenker jeg på Annalisa, og noe av det siste hun skev i dagboken sin:

 Jeg liker å tenke at livet mitt ikke ender med døden. Jeg ønsker å bli minnet av de som lever etter meg.

 

Mariangela het tidligere Cacace til etternavn. Dette blogginnlegget ble først postet på forlagsliv.no.

Har du lyst til å lese Annalisas dagbok? Vi trekker en vinner blant alle som skriver i kommentarfeltet her hvorfor de ønsker å lese den. Vinner trekkes fredag 5. oktober.

Nina Aalstad

Nina er leder for Ubok, og har jobbet med det siden hun fikk ideen i 2010. Hun har vært spesielt glad i ungdomslitteratur helt siden hun selv gikk på ungdomsskolen, og er veldig fornøyd med å få jobbe med ungdomsbøker! Nina leser nesten hele tiden, men er også veldig glad i å være ute i naturen. Hun reiser ellers mye rundt på skolebesøk og snakker for elever og lærere om Ubok og om bøker, og liker seg aller best når hun kan hjelpe noen å finne den neste, beste leseopplevelsen!