Forfatterblogg: Mari Moen Holsve - Bom! Du er hypnotisert!

Publisert 15. april 2013 16:58, sist redigert 15. april 2013 17:43

Bilder: (C) Disney.

Dagens forfatterblogg er av ingen ringere enn Mari Moen Holsve. Mens vi venter spent på fortsettelsen til Svart regn, får vi et innblikk inn i hennes forhold til Donald - både som fan og oversetter! 
-Alexander Eliesen


Bom! Du er hypnotisert!

Vel. Det er ikke helt sånn det foregår. Man blir ikke hypnotisert av Donald. Men det er likevel noe litt overnaturlig og nesten magisk ved hvordan Donald stadig trekker sine ivrigste fans inn i Andeby-universet. Det er nemlig ikke alle som vet at vi Donald-fans, vi er akkurat like trofaste, og like nerdete, som de fleste andre fangrupper. Vi roper kanskje ikke like høyt som Bieber-fansen, men engasjementet vårt, det er ikke noe å si på.

Jeg elsket Donald da jeg var liten. Men da jeg ble eldre, havnet han fullstendig i glemmeboka. Og da jeg ble voksen nok hendte det til og med at jeg var en av dem som gløttet skeptisk på bladet i butikkhyllene – kanskje var jeg til og med en av dem som sa at Donald ikke var noe bra lenger. Fordi det var “mye bedre da jeg var liten”. (Akkurat som foreldrene våre pleide å si om vår generasjons Donald-blader. Kremt, kremt.)

Men så skjedde det noe fantastisk: Jeg oppdaget Egmonts Hall of Fame-bøker. Nydelige samlebøker med fokus på de beste Donald-tegnerne og -fortellerne. Plutselig fant jeg igjen Donald-gleden. Historier jeg hadde lest i barndommen ble oppdaget på nytt, samtidig som nyere historier av tegnere jeg ikke kjente like godt, snek seg inn i min jakt på gamle skatter. Og jeg innså at jeg hadde tatt feil. Donald hadde fremdeles mye å by på. Visst var det noen historier jeg ikke falt for – sånn var det jo da jeg var liten også – men først og fremst fant jeg nye, gode Donald-historier. Nye fortellere og tegnere som virkelig fenget meg. Og da bestemte jeg meg.

Mange forfattere jobber som oversettere i tillegg, det er en fin måte å tjene litt ekstra penger på. Jeg hadde allerede oversatt én roman, men plutselig var det noe annet som fristet mye mer: Jeg ville oversette Donald. Så jeg tok raskt kontakt med redaksjonen i Egmont og spurte om jeg kunne få gjøre en prøveoversettelse. Det fikk jeg lov til. Og resten er Donald-historie.

Så nå dukker det jevnlig opp Mari Moen Holsve-oversatte historier i Donald. Jeg gleder meg hver gang jeg får en ny mail fra redaksjonen, hver gang jeg får sjansen til å oppdage en ny, spennende historie. Iblant har jeg til og med vært så heldig at jeg har fått oversette historier fra noen av de gamle heltene: Marco Rota eller Carl Barks. I tillegg koser jeg meg med historier skrevet av nyere helter, som for eksempel Knut Nærum, som ofte samarbeider med den norske Donald-tegneren Arild Midthun, eller Olaf Moriarty Solstrand. Nordmenn, ja visst, men heldigvis må de skrive historiene sine på engelsk først – slik at de kan leses og godkjennes av Egmont’s Creative Center i Danmark. Heldigvis for meg, ettersom jeg, i min jobb som oversetter, blir en av de første som leser disse perlene. Perler som for eksempel Nærum og Midthuns iTid-historier – de som er så kloke at de kjøper Donald jevnlig, vet hvilke historier jeg snakker om.

Men jobben som Donald-oversetter var ikke bare idyllisk i begynnelsen. Jeg, som mange andre litt mer voksne Donald-fans, har nemlig sterke overbevisninger om hva som er korrekt Donald. For eksempel er Carl Barks, skaperen av blant andre onkel Skrue, hellig. Don Rosa likeså. Jeg likte Marco Rota, men hans Mitt liv i et eggeskall, der han freidig påsto at Skrue og bestemor Duck var søsken … Grøss. Nei, jeg sverget til Barks’ Donald-kanon, og dermed også til Rosas – han var nemlig sykelig opptatt av å følge alle Barks’ detaljer. (Et lite spark må her gis til Carl Barks-fans som til stadighet elsker å fortelle at de ikke utstår Don Rosa: Mannen er trolig Barks’ aller største fan, og er blant de som har hatt størst innflytelse hva gjelder videreformidling og gjenoppliving av Barks’ historier. Så det så.)

Jeg er altså såpass gjennomført Donald-fan (og Barks-fan) at jeg vet hvilket år onkel Skrue skaffet seg sin legendariske røde frakk. Nåde den som våger å si at det ikke skjedde i 1902 i Skottland. Nåde den som våger å påstå at Birgitte, kjent fra Donald-pocket, er den som bringer romantikk inn i Skrues hverdag. Vi vet alle at den eneste kvinnen i hans liv er Gylne Gulda.

Men i begynnelsen bød denne holdningen altså på trøbbel: Hva gjorde jeg som oversetter dersom det dukket opp en Donald-historie i innboksen min der det sto at Skrue kjøpte frakken i Nederland? Eller en historie der han plutselig lar seg sjarmere av en ny, fremmed dame? For å gjøre en lang historie kort: Jeg måtte simpelthen akseptere det. Donald-universet er så stort og rikt, og så fullt av ulike tolkninger og ulike historiefortellere. Det er så mye bra Donald å ta av der ute av det ville vært en skam dersom historier som brøt med enkelte tolkninger, ikke slapp til. Og jeg vet nå at Donald-universet slik det ble tolket av Carl Barks og Don Rosa, ikke er det eneste akseptable alternativet. (Selv om det selvsagt fremdeles er min personlige favoritt.)

Jeg har som sagt slått meg til ro med dette, og jeg trives nå med å oversette Donald-historier som ikke følger det strenge regimet de mest hardbarka Carl Barks-fansen krever. Det er som sagt så mange historier der ute som tolker Andeby og dens innbyggere annerledes, og som er kjempegode historier.

Likevel skal jeg innrømme at jeg en sjelden gang, i mine oversettelser, har tatt meg selv i å påvirke de små, ubetydelige detaljene litt. For eksempel husker jeg en historie der det i den engelske utgaven lå et notat på Skrues pult om at det skulle “sendes en gave til Birgitte”, eller noe i den duren. Ikke overraskende skulle det i min norske oversettelse plutselig sendes noe til Klondike i stedet … Jeg unnskylder det med at lesere av Donald Duck & Co er bedre kjent med Gulda enn med Birgitte. Eller hva?

For det meste oppfører jeg meg pent når jeg oversetter. Jeg elsker jobben, og storkoser meg med historiene jeg får. Igjen og igjen ender jeg opp med å drømme meg bort i all spenningen, lærdommen og ikke minst humoren som finnes i Donald – og endelig, i den anledning, kan jeg avslutte med å forklare tittelen på dette innlegget (som de tidligere omtalte Barks-fansen straks kjente igjen, selvsagt).

For som nevnt innledningsvis er det kanskje å ta litt hardt i å si at vi blir hypnotisert av Donald. Men iblant er det neimen ikke langt unna. Iblant er det som om jeg står midt oppi nettopp den gamle Carl Barks-historien, mens enten Ole, Dole eller Doffen peker på meg med hypnosepistolen og sier: “Bom! Du er hypnotisert! Du er en ekte Donald-nerd!”

Og akkurat som guttene i historien, lar jeg meg villig hypnotisere.



Mari Moen Holsve (f. 1986) debuterte med fantasyromanen Skjelka-Agenten i 2006. For boken, Rasp, ble hun nominert til UPrisen. Første boken i serien om Halvgudene vant Arks barnebokpris i 2011. Holsve er bosatt i Oslo.

Alexander Eliesen

Alexander er Ubok.nos digitale formidler og prosjektdesigner. Han skriver blogg, oppdaterer bokbasen, lager grafikk, snuser rundt i forumet og klekker ut hårete idéer og prosjekter.