Gjesteblogg: Vanessa Svartmo

Publisert 6. november 2015 10:51, sist redigert 6. november 2015 12:05

Bøker i dette innlegget

Vanessa Svartmo

Andrea Bræin Hovig

Vanessa Svartmo er hovedpersonen i boka med samme navn, skrevet av Andrea Bræin Hovig. Boka har akkurat kommet ut, og det handler om Vanessa, som bestemmer seg for å bli ny. Hun er helt nederst på planeten når det gjelder lykke, men det har hun tenkt å gjøre noe med. Du kan lese mer om Vanessa i dette gjesteblogginnlegget som hun har skrevet, bare til oss!

Hei. 

Jeg har aldri skrevet et blogginnlegg før. Ikke har jeg lest noen annens blogg heller. Så dette kan jo bare gå helt ræva. Men jeg ble jo i ærlighetens navn litt kvikket opp av at Ubok.no ville at jeg skulle blogge for dem. Ryktene sa at temaet «blå» skulle inn, og her er det jo nok å ta av. «Blue» som i trist for eksempel. Men «blue» ligger farlig nær «blues», og da kommer jeg til å tenke på den verste musikken som finnes. Den som inneholder tre akkorder og et mannfolk med spinkel skjeggvekst som synger for livet på nachspiel i håp om å få en kvinneskrott å ligge inntil. Ellers takk mister.  

Men blå er jo en fin farge da. Nå er ikke jeg så overvettes inne i farger og sånn, men jeg kan med hånda på hjertet bekrefte at jeg liker fargen blå. I en av de sikkert tusen bøkene jeg har lånt på biblioteket leste jeg en gang at over alle de kjipe mørke tankene er himmelen alltid blå. Det er jo dritflaut å sitere sånt kanskje, men av en eller annen grunn så skjønte jeg hva det forfatterspetakkelet mente. Jeg har et feiende flott talent for svart-tenking men det er jo faktisk mulig å prøve å tenke litt himmelblått i blant. Kanskje det er smart også. Jeg ser jo at folk rundt meg stort sett er blidere enn jeg selv er, og det går vel ut på dette. At de har lettere tilgang til dette fine lyseblå. Mens min tankehimmel er helt dønn tett av skyer. Og ikke av sånne godværs/makrellskyer, men gråsvarte som jeg forbinder med sånne svarthvitt-bilder av fabrikkarbeidere i gamledager som omkom over en lav sko på grunn av sot og drit.

Og apropos makrell. Jeg har jo skrevet et bok. Hvis du har lest den blir jeg først og fremst veldig overraska, men når det første sjokket har lagt seg blir jeg glad. Banna bein. Men i hvertfall. Da redaktøren fikk den skrukkete og flekkete tekstbunken min til gjennomlesning (ja jeg skrev den for hånd. Ikke for å være fancy men fordi vi ikke hadde en laptop i hus. Sånne boliger finnes jaggu. Sånne uten laptops) fikk jeg først høre at det kanskje var noe fint der innimellom, men at mye måtte strykes. Teksten var lang som et vondt år. Og der jeg fikk beskjed om å kille de fleste darlings var i digresjonsmaterialet.
 
NÅ kommer jeg til makrellen som jeg apropoet til i stad: når jeg nevner «makrellskyer» spinner jeg gjerne avgårde om at ordet «makrell» og «sky» er to ord man ikke burde sette sammen. Selv om jeg skjønner at det har med den fysiske formen på skyen å gjøre. Og om hvordan dette første mennesket som hadde uttalt ordet «makrellsky» siden angra på at hun/han/hen ikke hadde patentert det ordet som jo var blitt et fast uttrykk på den typen sky. Og så videre. Så jeg måtte fjerne sikkert 100 sånne sider. «Dette er utmattende! Jeg klarer ikke å følge selve historien!  Dette er rett og slett kjedelig!».

Hvis man skal skrive bok må man tåle litt av hvert av tilbakemeldinger. Såpass kan jeg love. Og når boka di står og skinner i bokhandelen og det ikke er noen som kjøper den. Eller har hørt om den i utgangspunktet. Jeg blir jo kvalm av uttrykk som «å gå svanger med en bok» eller «endelig forløsning etter et langt svangerskap». Dette skal liksom være lekre metaforer på dette med å skrive en bok for så å gi den fra seg.  Bare rør spør du meg, men jeg skulle ønske jeg fant en fin metafor på den litt tomme følelsen etter at man har sluppet en bok ut til bokhandel og bibliotek. Når man er glad og litt trist på samme tid. 

Hadde jeg likt punch-lines hadde jeg kanskje avsluttet med ordet «bokblues». Men det holder jeg meg for god til altså.  

Hilsen Vanessa.



Siri er ansvarlig redaktør på Ubok.no, hun skriver blogg og fikser ting i kulissene. Hun er veldig glad i å lese og leser mest skumle dystopier. Siri har to barn og en liten hund som heter Hulk. De er ofte å se i skogen. Eller med bøker i sofaen.