Intervju med Neil Gaiman!

Publisert 17. juni 2014 11:12, sist redigert 18. juni 2014 11:38

I slutten av mai var Ubok så heldige at vi fikk møte Neil Gaiman da han var i Oslo. Alexander og jeg fikk intervjue ham, og nå i disse skoleslutt-dager tenkte vi at det intervjuet er perfekt lesestoff for dere der ute på Ubok!

Her følger altså Uboks private samtale med Neil Gaiman, der vi snakket om alt fra skriveglede til Sandman og de norrøne gudene. Vil du vite hva Neil Gaimans beste skrivetips til unge forfattere er? Les og finn ut!



Ubok: Du er lidenskapelig opptatt av litteratur. Vi har hørt at du lærte å lese allerede som fireåring?

Gaiman: Ja, jeg havnet i trøbbel. Fordi jeg lærte å lese for tidlig. Moren min har fortalt meg at da jeg var 5 år gammel forsøkte de å få meg inn på den lokale Steiner-skolen, men de ville ikke ha meg. Fordi jeg allerede kunne lese. De sa: ”Vi liker ikke at barn leser og regner når de er så unge, de skal være barn, utforske verden, og han leser aviser … dette er feil.” Men det gjorde meg jo glad.

Ubok: Det høres helt sprøtt ut å stoppe et barn fra å utvikle leseferdigheter?

Gaiman: Alle barn er forskjellige. Folk spør meg hva favorittleken min var da jeg var liten, og jeg svarer at da jeg var 2 år gammel kjøpte moren min bokstaver til meg i tre. Vi malte konsonantene blå og vokalene røde, og så lagde jeg ord. Det gjorde meg lykkelig. Jeg lagde et ord, og så sa jeg til moren min: ”Hva har jeg lagd?” Og så fortalte hun meg det. Jeg visste at så lenge jeg plasserte vokaler i midten ville det bli til noe. Det var sånn jeg var. Jeg elsket ord. Jeg gjør fremdeles det.

Ubok: For å inspirere ungdommer som ikke leser så mye lurer vi på om du kan fortelle oss hvorfor du leser?

Gaiman: En av de aller verste tingene med å leve på denne planeten er at du bare får én kropp, et sett øyne, og ett liv. Det å lese er det nærmeste du kommer å rømme. Ved å lese kan du se verden gjennom noen andres øyne og se ting fra et annet perspektiv, og forstå at alle andre der ute i verden også ser på seg selv som et ”jeg”. De er ikke ”dem”, men ”jeg”. Når du leser får du erfare ting, leve tusenvis av liv, og du får rømme. Ikke bare får du rømme, men du får også vende tilbake! Til ditt ”jeg”, med redskaper. Og rustning. Iblant også med våpen. Kunnskap er nemlig det beste våpenet.

Ubok: Du har tidligere sagt at du likte å skrive grafiske romaner fordi det var et uutforsket territorium – du skrev Sandman, og du skal vende tilbake til det universet nå. Men grafiske romaner er strengt tatt ikke et uutforsket territorium lenger?

Gaiman: Vel, i 1987 var det som om jeg stirret ut i jungelen. Og så sa jeg: ”Greit, jeg har macheten min, det er en jungel, jeg skal lage vei.” Nå ser jeg at det ikke er en jungel lenger. Folk har definitivt vært her. Men det er fremdeles en villmark. Når jeg tenker på romaner, så er det som å se en nydelig hage der alle har vært innom og plantet vakre ting, og så tenker jeg: ”Okei, jeg kan plante denne lille blomsten her på dette stedet som ingen har plantet noe før.” Men det er fremdeles en svær, ryddig hage full av nydelige blomster. Men med de grafiske romanene er det fremdeles en villmark. Du kan stirre på den og tenke: ”Okei, der er superheltene, og det har egentlig blitt en hage, den er ferdig plantet, de har reglene sine og de har holdt på lenge. Men vent, der borte – der er det noe ingen har gjort før.” Det er kanskje ikke en jungel lenger, men det er digert og nedgrodd og jeg trenger fremdeles en ljå for å komme meg fram. Så sånn er det fortsatt.

Ubok: Vi har et spørsmål fra en av leserne på Ubok som lurer på hvordan det er å skrive i så mange forskjellige medier?

Gaiman: En god analogi er å se for seg en kokk. Jeg tenker sånn at hvis du kommer på besøk til en dyktig kokk, så lager han kanskje fisk en dag, og kake en annen dag, og pannekaker en annen dag og sushi en annen dag. Og det er jo moroa med å være kokk, du eksperimenterer. Jeg ville blitt skuffet om jeg kom på besøk til noen som alltid bare lagde pasta. Ja, det ville være ulike typer pasta, men det eneste du noensinne kommer til å spise, er likevel pasta. Sånn er det for meg også, med alle de forskjellige tingene jeg skriver. Jeg liker ulike ting, ulike ting interesserer meg. 

Ubok: Vi må også spørre deg om den norrøne mytologien i bøkene dine. Hvorfor er du så fascinert av vår mytologi?

Gaiman: Jeg syns dere har den beste mytologien! Nei, det er urettferdig, dere har den jeg liker best. For meg er de norrøne gudene speilbilder av oss. Det var noen en gang som sa at mennesker ennå har til gode å finne opp en gud som er bedre enn dem, og det er sant. De norrøne gudene, for eksempel, er upålitelige – det er ikke en eneste norrøne gud du kan stole på! Odin, som er en av de smarteste, er jo en skikkelig drittsekk. Tor er den eneste som ser ut til å ha sånn passe gode hensikter, og det er bare fordi han er dum. Han er virkelig ikke særlig smart. De er idioter. Og de er guder, og som våre speilbilder kan vi se at vi er idioter også. Og forfengelige, og kortsynte. Se bare på Loke, han er jo den smarteste av dem, men han er faktisk for smart. Intelligensen hans ødelegger for ham, og han blir bare mørkere og mørkere. Man får bare lyst til å si til ham: ”Hold kjeft, så vil alt gå mye bedre.” De er menneskelige, som oss.

Ubok: Et siste spørsmål: Du har veldig god fantasi, og er ekstremt kreativ. Mange unge der ute som drømmer om å skrive selv, sier de syns det er vanskelig å finne fram det stedet i hodet der fantasien flyter fritt, der historien bare kommer til deg. Hva gjør du for å komme deg til det ”hemmelige” stedet?

Gaiman: Jeg vet at å komme til den tilstanden er det minst viktige ved å skrive! Det vanskelige ved å skrive er å plassere ord etter ord etter hverandre. Det vanskeligste er å fullføre. Og som en ung forfatter lærer du mer av det å fullføre noe – uansett hvor dårlig det er – enn det å gi opp noe. Til alle som spør: ”Hvordan kommer jeg til det magiske stedet, til der magien kommer fra, så jeg kan skrive en perfekt historie?” så svarer jeg: ”Fortsett å skrive. Fortsett til du kommer til slutten. Og så begynner du på nytt. Eller retter på det du har gjort ferdig.” Uansett hva, så fortsetter du å skrive, for det er det du må. Skriv tusen ord første dagen, og tusen ord neste dagen, og tusen ord dagen etter det. Etter hundre dager har du skrevet hundre tusen ord. Og det er sånn man må gjøre det.


Følg med på her på Ubok i dagene framover også - på torsdag blir det nemlig Neil Gaiman-konkurranse, der du kan vinne en bok signert av selveste Gaiman!

Mari Moen Holsve

Mari er forfatter og har tidligere sittet i Ubok-redaksjonen - hun er dessuten stor Ubok-fan!

3 kommentarer

Caza13

Å hvor jeg digger denne mannen! Flott intervju :-)

Dimyne

Fantastisk!

Ellemerr

Skal komme tilbake å lese hele intervjuet seinere. Først må jeg bare fordøye at en skole kan nekte å ta inn barn som kan lese. O___o

Stengt for kommentarer.