Levi Henriksens spilleliste

Publisert 28. mai 2016 10:44, sist redigert 28. mai 2016 10:43

Bøker i dette innlegget

Spillelista er et blogginnlegg hvor vi spør forfattere, illustratører og andre bokfolk om hvilke sanger de liker aller best. Du kan se andre innlegg av samme type her
Denne våren er Levi Henriksen aktuell med boka Så lenge himmelen er over jorda, som var månedens bok i april. Dette er hans første ungdomsroman, men han skriver også bøker for voksne, og synger i bandet Levi Henriksen & Babylon Badlands.

Kan jeg ikke bare si at det er ti av de tolv sangene på «Det beste bandet i himmelen» av Levi Henriksen & Babylon Badlands, som kom i forrige måned. Så kunne jeg jo bare ha startet med denne. Men mamma har lært meg at hovmod står for fall, so here goes, men ti låter er enda vanskeligere enn ti plater.

Bob Dylan: "Like a Rolling Stone"

Det må ha vært en revolusjonerende religiøs opplevelse og være ung å høre denne sangen for første gang. Fra skarptrommeslaget som åpner sangen på opptakt, kvikksølvorgelet til Al Kooper og Dylans fanastiske frasering «Didn’t youuuuuuu». Rockemusikk på sitt mest magiske.

The Ramones: "Rockaway Beach" 

«Det beste bandet i himmelen» handler om Ramones, hele originalbesetningen er som kjent død. Før de ble det beste bandet i himmelen var Ramones det beste bandet i verden med en dedikasjon til det man drev med som er mer litterær enn virkelig. Jeg mener, en sanger og en gitarist som ikke snakker med hverandre på ti år, men som fortsetter å spille sammen for de vet at det de skaper sammen er så mye større enn hva de får til hver for seg. En fantastisk sang som oppsummerer hva sommer handler om. «Chewing out the rhythm on a bubblegum/The sun is up and I want some». For å parafrasere Brian Wilson, The Ramones skrev punketenåringsymfonier. Over femti år nord i livet er bandet fortsatt ekstremt viktig i livet mitt.

Dr Hook: "Sylvia’s Mother" 

Og der forsvant rockekredibiliteten min. En magisk fortelling man ikke kunne ha skrevet i dag. Mobiltelefonen er den moderne historiefortellingens svøpe. For et fantastiske historieplot å stå å ringe dama/eksdama fra en telefonkiosk mens mammaen ikke vil slippe til dattera fordi hun er «marrying a feller down Galveston way» og teleoperatøren samtidig ber deg legge på flere penger. Får du ikke klump i halsen av måten Dennis Locorriere synger på, ja, da har du ikke hals.

Jimi Hendrix Experience: "Hey Joe"

Hendrix var fra en annen planet, han drev med noe ingen har klart å kopiere. Han klarte på en måte å være Salvador Dali og Miles Davies på en og samme gang. Gitaren gnager nesten høl på hjertet mitt, mens Mitch Mitchell og Noel Redding tramper i gang et av de sløveste mest bak på groovye komp noen gang. I «Thunder Road» synger Springsteen om å ha en gitar og lære seg å få den til å snakke. Det er ikke vanskelig å vite hvem han tenkte på.

The Beach Boys: "God only knows" 

Brian Wilson lagde popmelodier som ingen andre hverken før eller etter. Jeg tenker at – innen popmusikken – er dette det nærmeste vi kommer å høre musikken til englene. Så komplekst, samtidig låter det så dønn enkelt, så fengende og så uforglemmelig vakkert.

Lynyrd Skynyrd: "Sweet Home Alabama" 

Jeg elsker Ronnie Van Zandt, kroppsarbeidernes skytshelgen og hoffpoet. Jeg elsker hvordan han i begynnelsen sier: turn it up. Jeg elsker hvordan han forteller Neil Young hvor David kjøpte ølet, og gutter (og jenter) når ble vi enige om at rock skulle være så fordømrande politisk korrekt? Når ble vi enige om at rockemusikk skal steriliseres? Samtidig er det viktig å få med at dette er en av rockemusikkens mest misforståtte låter. Denne handler om å være stolt av hvor man kommer fra (selv om Skynyrd var fra Florida). Den handler ikke om rasisme, eller å undertrykke den fargede befolkning. Og når Ronnie nevner den segregasjonsivrende guvernøren i Alabama George Wallace i linja: «In Birmingham they love the governor», så er det få som får med seg at koret svarer bu – bu – bu.

Johnny Cash: "The Mercy Seat"

Jeg kunne valgt hundre andre sanger med ham. Denne fordi den viser Cash sin fantastiske evne til å gjøre en sang helt til sin når han virkelig trodde på det han sang. På «American recordings» er det også fullt av helt likegyldige coverlåter, men når han tar for seg Nick Caves "The Mercy Seat" er det så håpløst og intenst at jeg blir kvalm. Johnny Cash var den største ever. ‘Nuff said.

The Louvin Brothers: "Knoxville Girl"

Jeg har selv spilt inn denne på norsk som “Småbybrud”. En trad arr som brødrene Ira og Charlie med sine perfekte harmonier får til å framstå som den desiderte beste murder ballad ever. Jeg liker også utrolig godt at det ikke er noen moral her, ingen forklaring, slik som nesten alle disse låtene ofte har. Denne sangen er rett og slett bare mean, slik livet ofte er. Ingen brødre kunne synge som Ira og Charlie Louvin.

Creedence Clearwater Revival: "Ramble Tamble" 

Jeg aner ikke hva denne låta handler om, eller om den i det hele tatt handler om noe som helst selv om teksta refererer til skuespillere i Det Hvite Hus. Men jeg elsker gitarene på denne og kan seriøst spille den tolv ganger etter hverandre uten å bli lei. En perfekt sang å høre på i bilen.

Onkel Tuka: "Snart blir jeg henta av Gud"

Så var vi alt der ja. Her kunne jeg hatt Bruce Springsteen: “Born to run” eller “Darkness on the edge of town”. Tom Petty med “American girl” eller “Southern accents”. Neil Young med “Ragged glory”. George Jones med “He stopped loving her today”. Blondie med “11.59”. Pretenders med “Middle of the road”. Hank Williams med “Ramblin’ man” eller Guy Clark med “Desperados waiting for the train”. Men nøyer meg med Onkel Tuka og “Snart blir jeg henta av Gud”, låta som lærte meg hvordan jeg skulle skrive på norsk, bade som forfatter og musiker.

Hilde er redaktør på ubok. Hun har studert litteraturformidling på Universitetet i Oslo, og jobber i bokhandel og som frilans manuskonsulent og anmelder.

0 kommentarer

Si din mening

Logg inn eller Bli medlem for å skrive kommentarer.