Superbitch!

Publisert 13. oktober 2015 12:36, sist redigert 13. oktober 2015 12:39

De fleste av oss er heldigvis ikke plaget av hets og andre krenkelser til daglig. Men for de som er det, er det viktig at vi alle forstår hvor vanskelig det er, og kanskje kan bøker vise oss dette på en enkel måte. Audhild Solberg har skrevet to bøker om Anne Bea, ei jente i sjuende klasse som blir plaget av klassekameratene sine hver eneste dag. Vi møtte Audhild for å ta en prat med henne om hets og hvordan vi kan bli rausere med hverandre.

Audhild Solberg har skrevet bøkene Kampen mot superbitchene og Superbitchene driter seg ut de siste to årene. På den tiden har hun også vunnet Arks barnebokpris og reist rundt til mange klasser over hele Norge og snakket om bøkene sine. I de blir vi kjent med Anne Bea som går i syvende klasse på Skogen skole. Hele skolen er inndelt i et hierarki med Anne Bea og hennes bestevenn Nils nestnest nederst, og superbitchene Thea, Ronja og Shirin øverst. Anne Bea kaller seg selv en freak – og hennes hverdag er full av stygge ord fra de andre jentene som mobber henne for å være albino med dårlig syn. I de to bøkene utfordrer Anne Bea superbitchene flere ganger, både i skolens talentkamp og på årets store Halloweenfest.

Men, det er ikke bare bare å bryte ut av superbitchenes grep, og Anne Bea blir selv fristet til å snakke stygt om de andre når noen av superbitchene blir hetset.
- Anne Bea er like misunnelig hun, sier Audhild Solberg. Hun kan like fort bli en mobber selv, men heldigvis har hun Nils som holder henne i skinnet og drar henne inn når hun fristes til selv å være slem. Og sånn er det nok for mange, det er fort gjort å ville hevne seg om man er blitt utsatt for noe slemt, men det blir så mye enklere å la være om man har noen som støtter seg.

Grunnen til at vi fikk gå i fred nå, var at alle var mer opptatt av å plage en annen.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke hadde lyst til å være med på det. At det var derfor jeg sleit med å få ned det skolebrødet. Fordi jeg ble helt kvalm av det som var i ferd med å skje ved bordet innerst i kantina.
Men jeg kan ikke det. For å være helt ærlig var det ingenting jeg hadde mer lyst til enn å løpe bort og være med og slenge dritt. Jeg så at Celine og Birk tenkte det samme. Hvis du har fått høre så mye kjipt opp gjennom livet som vi tre har, så ender du opp med å tenke rimelig mye fælt.
(
Superbitchene driter seg ut, s.76)

Audhild Solberg med Anne Bea. Fotograf: Niklas LelloFor Audhild er det viktig å vise oss at ingen er perfekte, og vi alle er mest opptatt av oss selv og vår plass i forhold til de andre. Å ikke selv mobbe, men heller ikke si imot mobberne, kan være like sårende – men er en måte å beholde sin egen stilling i klassehierarkiet. Hun har selv opplevd hvor vanskelig det kan være å si i fra når man ser noen andre blir plaget, hun har latt være å inkludere og latt være å si i fra. Selv om man ikke snakker stygt om andre, er det fort gjort å indirekte være med på det.

Men hva kan man egentlig gjøre? Audhild har heldigvis noen råd.
- Hvis man er flere som går sammen, om man ser noen bli plaget, er det lettere å si ifra. Å bry seg om klassevennene sine, også de man ikke er så mye med, er en enkel ting som betyr mye for den andre personen. Det er egentlig ikke så mye som skal til for å gjøre en forskjell for de som en har rundt seg. Selv om det er vanskelig å tenke at man selv kan løse store problemer, skal det ikke mye til for å gjøre hverdagen til noen andre litt bedre.

En superbitch er tross alt et levende vesen, den føler smerte som alle oss andre. Vi kunne ikke bare snu ryggen til når den var skada. (Superbitchene driter seg ut, s.180)

Selv har Audhild skrevet disse bøkene for å vise at man må si ifra. Selv husker hun veldig godt den gangen hun ikke gjorde det, og har vært lei seg for det siden da. Anne Beas kamp mot superbitchene er blitt hennes måte å gjøre det godt igjen. Våg å bry deg – selv om det noen ganger virker umulig.

Å være den som er utvalgt av alle de andre kan være tøft. For Anne Bea former det hele livet hennes. Hele skolen er med på å sørge for at hun vet hvor hun hører hjemme:

Helt siden jeg begynte på skolen for sju år siden, har det ikke gått en dag uten at jeg har fått høre noe kjipt.
Hvis ikke Thea, Ronja eller Shirin sier noe, så gjør Bjørn Inge eller noen andre i toppligaen det. Og hvis de glemmer seg, så stepper Susanne og de andre pene og prektige hestehalejentene i tiende klasse inn og hvisker noe bak ryggen min. Uansett er det alltid noen som husker å minne meg på at jeg er en freak. (Superbitchene driter seg ut, s. 74)

I Audhild Solberg sine bøker er fellesskapet på skolen et stort spill om plassene på superbitchenes statusliste. Selv mener hun det er nettopp et felles prosjekt vi trenger for å få en rausere hverdag – men med et annet innhold enn i hennes bøker. Man må unngå å hetse andre, men skape et klassemiljø der man støtter hverandre, kan le sammen og snakker med respekt om andre.

Det kan ofte være godt å ha en ekstra god venn, sånn som Anne Bea har i Nils, men noen ganger er det kanskje litt vanskelig å finne han eller henne. Da kan man lete utenfor klasserommet: i bøker, som Audhilds egne, eller på nettsider der det er andre som liker det samme som deg, som her på Ubok.

Les også vårt intervju med Nemi-skaper Lise Myhre som mener ingen har rett til å bruke sine egne problemer for å unnskylde plaging av andre!

Fotograf header: Mette Solberg Fjeldheim.    Fotograf Audhild med Anne Bea: Niklas Lello.

Nora

Nora er en bokelsker som syns leseglede er viktigere enn litterær teori. Til daglig jobber hun i bokhandel. Ved siden siden av er hun bokblogger, drømmer om hage og leser helst litt triste, hverdagslige bøker. Nora er med i Ubok-redaksjonen.

Bøker i dette innlegget