Norsklærerens særemnetips

Vet du ikke hva du skal skrive om? På ubok.no finner du tusenvis av bøker, blogginnlegg om bøker, boklister, forfatterintervjuer og lesetips fra de mange unge som bruker denne nettsiden.

Prøv boksøket vårt her!

Her får du norsklærerens særemnetips: 

Særemnet - endelig!

Når du har blitt 18 år og myndig, sier staten at du er voksen og klok nok til å stemme ved stortingsvalg og kommune- og fylkestingsvalg. Du kan kjøpe våpen, gå på storviltjakt helt alene, skaffe sertifikat til bil og lastebil, ja, du kan til og med kjøpe sigaretter, vin og øl. Det er store ting. Den norske staten anser deg for å være voksen nok til å utføre ganske krevende og ansvarsfulle handlinger, og den tipper at du er kunnskapsrik og selvstendig nok til å delta i selveste folkestyret. Ikke nok med det. Den norske staten sier også at du nå, vel å merke hvis du har valgt å gå på skole for å få generell studiekompetanse, skal være klar til å ta steget inn i fordypningens og analysens mangslungne verden. Når du har kommet til tredje klasse og har tolv års skolegang i sekken, er du rett og slett stor nok til å gjennomføre et særemne i norskfaget. Tenk det!

Det er en stor tillitserklæring til deg. Det å analysere tekster er ikke bare-bare: Det krever mye arbeid, solide fagkunnskaper og et klart hode. Særemnet er en sagnomsust og myteomspunnet oppgave, en oppgave man kanskje har hørt storesøsken og voksne snakke om helt siden man selv var liten. Det er fordi oppgaven er såpass stor at den kan merke en for livet. Ikke mange glemmer særemnet sitt. Noen leser bøker for første gang i sitt liv, mens andre får en sjokkartet opplevelse av å oppdage de mange dimensjonene som en tekst kan bære med seg.

De aller fleste må gjennomføre en slik norskfaglig konfirmasjon, for det leder til et innpass i voksenverdenen og høyere studier. Det er nå det gjelder å ha fulgt med i norsktimene alle disse årene. Man kan ikke vite det helt sikkert, men det finnes kanskje en eller annen der ute som gleder seg mer til å bli russ enn til å jobbe med særemnet. Likevel: Hvis man kaster seg inn i prosjektet med hud og hår, risikerer man å få det ganske gøy. I tillegg lærer man svært mye om både analyse og tekst, og kanskje også ett og annet om seg selv – og denne reisa som man kaller livet. Det kan med andre ord bli temmelig fint å bli så voksen at man kan skrive et særemne. Du er riktig nok ikke gammel nok til å kjøpe sprit ennå, men du har muligheten til å avkrefte eller bekrefte hypoteser om tendenser i Henrik Ibsens forfatterskap allerede nå, og det er jo ikke småtteri.

Særemnet - hva er det for noe?

Hva er egentlig et særemnet for noe? Hva sier læreplanen? Ifølge K06, altså læreplanen, skal du kunne"gjennomføre en selvvalgt og utforskende fordypningsoppgave med språklig, litterært eller annet norsk faglig emne, og velge kommunikasjonsverktøy ut fra faglige behov" (udir.no). Du skal altså velge oppgaven selv, og du skal utforske og fordype deg i den, og emnet som du skal jobbe med må tilhøre norskfaget. Etter mer enn tolv år med kunnskapsfaget, kommunikasjons- og handlingsfaget, identitetsfaget og dannelsesfaget norsk, har du kanskje lagt merke til t faget favner bredt. I motsetning til det noen skulle tro, handler ikke norskfaget bare om det norske språket, som mange av oss kan ganske godt fra før. Det handler også om språk-, kultur- og litteraturhistorie, om muntlig kommunikasjon og om lese- og skrivekompetanse. Det handler i stor grad om å arbeide med tekster, men en tekst er ikke det det en gang var. Tekstbegrepet har endret seg. Før var tekst det samme som ord trykket på papir, og særemnet handlet stort sett om å analysere tre romaner, altså store ansamlinger av trykte ord fordelt på svært mange papirark i innbunden form. I dag er tekst alt som uttrykker mening gjennom et eller annet tegnsystem. Det kan være bilder, lyd, digitale tekster (facebook-statuser og sms-er), multimodale tekster (nyhetssendinger, filmer, teater, tegneserier, fjernsynsserier, bildebøker, osv.), oversatte tekster, muntlige tekster, osv. Tekst er nesten alt mulig. Det betyr at du kan velge i det aller meste når du nå skal gå i gang med å analysere tekster.

Hvilke valgmuligheter har jeg?

Det kan være at norsklæreren din avgrenser oppgavemulighetene dine noe, men i utgangspunktet kan du velge og vrake i mye. Hvis du vil satse på en "klassisk" litteraturanalyse, kan du velge mellom et temastudium, forfatterstudium, sjangerstudium og epokestudium.

I temastudiet utforsker du hvordan ulike tekster behandler ett og samme tema. Hvordan framstilles de samfunnsavvikende idiotene i Tarjei Vesaas' Fuglane og i Fjodor Dostojevskijs Idioten, for eksempel? Hva skiller og forener disse karakterene og samfunnet som omgir dem? Eller: Hvordan framstilles det fremmede, foreldreløse, androgyne, selvstendige og nærmest magiske barnet som plutselig kommer ingenstedsfra, for eksempel i Janne, min venn, Pippi eller Peter Pan? Det finnes et hav av temaer å ta av; kjærlighet, barndom, død, sykdom, kjønnsroller, samfunnskritikk, vampyrer, you name it. Her gjelder det å finne et tema som interesserer nettopp deg, og å velge tekster fra ulike forfattere som behandler akkurat dette temaet. Det kan også være fint å velge tekster fra ulike tider og finne tidstypiske trekk som preger temaet.

Hvis du heller har en favorittforfatter som du ønsker å fordype deg i verkene til, kan forfatterstudiet være tingen. Her leser du flere verk (gjerne to eller tre) av den samme forfatteren, og prøver å si noe om hva som særpreger forfatterskapet. Er det noe som går igjen når det kommer til tematikk og form? I en slik analyse kan det også være lurt å trekke inn eventuelle manifester som forfatteren har lagt fram, slik Knut Hamsun gjorde det i "Fra det ubevidste Sjæleliv". Da må tekstene leses ut ifra disse manifestene.

Epokestudiet vil handle om kjennetegn ved en bestemt kulturperiode, for eksempel romantikken. Du legger fram typiske trekk ved tidsperioden (historien, musikken, arkitekturen, malerkunsten, osv.) og tolker ulike tekster ut ifra disse kjennetegnene. I sjangerstudiet er det sjangertrekkene som spiller førstefiolin. Her velger du ut tekster i samme sjanger (dikt, kåseri, noveller, nyhetsartikler, osv.) og finner formale og tematiske kjennetegn, likheter og ulikheter.

Du kan også analysere sakprosatekster og arbeide med en retorisk analyse. Det er en kompleks og morsom form for analyse som undersøker om argumentasjonen i en tekst lykkes i å overbevise mottakeren sin. Den ser nærmere på hvilke virkemidler, appellformer og argumenttyper som avsenderen tar i bruk for å nå fram til mottakeren. Du kan analysere politiske taler, reklamer, dokumentarer – alle slags tekster som har et klart budskap. Flere elever synes at det er interessant å skrive om dokumentarer som handler om sykdom og kreft, og da er det altså en retorisk analyse man skal ta for seg.

En annen populær analyse er analyse av sammensatte (multimodale) tekster. Det kan være snakk om bildebøker, tegneserier, film, ja, alle slags tekster som kobler sammen flere tegnsystemer (som lyd, bilde, tekst). Her må du undersøke hvordan de ulike mediene virker sammen. Du kan konsentrere deg om virkemidler i en bestemt filmsjanger, f.eks. dogmefilmer, eller du kan skrive en ren filmanalyse, analysere reklamer, sportssendinger, alt mulig. Det kreves ofte at du kan en del om bildeanalyse og/eller filmatiske virkemidler.

Adaptasjonsanalysen krever at du undersøker hvordan en tekst forandrer seg i overgangen fra ett medium til et annet, f.eks. fra bok til film. I en slik overgang vil teksten alltid forandre seg på mange plan, så her bruker det å være mye å ta utgangspunkt i.

Hvis du ikke er spesielt interessert i bøker eller film, kan du konsentrere deg om muntlige tekster og jobbe med et rent språklig særemne. En vanlig oppgave er å skrive om dialekter i nærområdet ditt, eller å heimfeste ulike dialekter ut ifra kjente målmerker. Du kan også jobbe med sosiolekter, etnolekter, gruppespråk eller slang. En slik språkoppgave krever at du gjør rede for språkteori, og at du innhenter språkdata og deretter jobber som en språkdetektiv i ekte Ivar Aasen-stil. Valget er ditt, men det må uansett godkjennes av faglæreren din. Det er også han eller hun som avgjør om særemnet ditt skal munne ut i en skriftlig, multimodal eller en muntlig presentasjon.

Hva bør jeg tenke på når jeg velger tekster?

  • I utgangspunktet er det lurt å velge tekster som du selv har et bankende hjerte for. Ingenting er bedre enn å fordype seg i bøker eller filmer som man virkelig elsker, og som man har lyst til å finne ut mer om. Vær likevel obs på at du må pløye gjennom teksten mange, mange ganger for å få på plass en knakende god analyse. Du vil jakte på ulike ting underveis, så bøkene vil (i alle fall ideelt sett) få frynsete sidekanter, og DVD-platene vil gå sviende varme. Velg derfor tekster som du ikke vil gå lei av og som tåler noen omganger med analysejuling.
  • Legg all latskap på hylla. Det er ikke noe vits i å velge tekster som du har lest for lenge siden, bare for å slippe billig unna. Når du skal legge teksten under analyselupen, må du uansett lese den på nytt, og deler av den må du lese flere ganger.
  • Det kan være lurt å velge bort litteratur som ikke er særlig mangetydig, altså bøker som litteraturvitere litt frekt kaller enkle eller flate. Tekster som ikke har et bredt spekter av formale virkemidler (som språklige bilder, for eksempel), er rett og slett litt krevende å analysere. De er gjerne endimensjonale og byr på få ting som man kan ta tak i når man skal analysere dem. Krimbøker, actionfilmer og såkalte kioskromaner (bøker som har et omslag med dette motivet: Muskelmann med markert kjeveparti, flagrende hår og overdimensjonerte armer holder fast i en vever, puppebefengt dame, begge iført piratklær) kan være vanskelige å skrive om hvis man ikke er ekspert i litteraturvitenskap og har spisskompetanse på sjangeren. Det er ikke noe galt med disse tekstene i seg selv, men de er altså vanskelige å analysere.
  • Det kan også være lurt å tenke litt pragmatisk. Til eksamen skal du beherske mange læreplanmål, og du skal ha peiling på mange ulike litteraturhistoriske epoker. Hvis du velger forfattere fra en av disse epokene, f.eks. Charles Dickens og realismen, vil du få solide kunnskaper om både tekstene og epoken. Det er en kjempefordel med tanke på eksamen! Du slår rett og slett mange fluer i en smekk og kan briljere på skriftlig eksamen og en eventuell muntlig eksamen i norsk.  Det er alltid smart å være lur.

Ti arbeidstips til det litterære særemnet

1) Repeter hva analyse generelt handler om.

Du vil få en påminnelse om at en analyse av skjønnlitteratur rommer ganske mange ting: komposisjon, fortelleteknikk/synsvinkelbruk, språk/stil, personkarakteristikk, miljøkarakteristikk, motiv, tema og norm (budskap).  I analysen din vil det bli naturlig å vektlegge enkelte deler mer enn andre. Kanskje vil du først og fremst fordype deg i en personkarakteristikk, f.eks. av hovedpersonene i Harry Potter-bøkene, og undersøke hvordan disse karakterene utvikler seg i løpet av flere bøker. Da vil selve personkarakteristikken bli en hoveddel i analysen din. Det er likevel slik at alt henger sammen i en tekst – og følgelig også i analysen av teksten. Egenskaper ved personene farges av synsvinkelbruken, av det fysiske miljøet, det sosiale miljøet, av komposisjonen, av språket – ja, rett og slett av alle analysekomponentene. Du bør derfor berøre alle deler, men vektlegge dem ulikt. Når du har lest tekstene og har analysen litt i blodet, vil du kanskje få øye på hvilke valgmuligheter du har. Hva har du lyst til å undersøke? Kanskje har tekstene et tema eller et mulig budskap som du vil finne ut mer av, kanskje problematiserer de viktige emner. Kanskje finner du ut at tekster som er naturlige å sammenligne, faktisk byr på en god del forskjeller, både på form- og innholdsnivå. Du er nå på vei til å bevege deg mot et oppgavevalg, og da har du allerede kommet ganske langt!

2) Velg hvilke tekster og emner du vil arbeide med.

Hvis du er veldig usikker, kan du, enten alene eller sammen med noen medelever, liste opp hvilke mulige emner du kan tenke deg å jobbe med. Diskuter deretter forslagene, og vurder hvilke oppgaver som ser mest spennende ut. Lag ja- og nei-lister. Tving deg selv til å presskrive om særemnet i noen minutter. Skriv ned hvilken oppgavetype du ville ha valgt dersom du måtte velge med én gang, og begrunn valget ditt. Her vil du gjerne avsløre for deg selv hva du egentlig har lyst til å skrive om.

3) Les tekstene, evt. se filmene, og skriv ned stikkord og sammendrag underveis. Sammendragene får du bruk for i analysen, også.

4) Lag en oversikt over situasjon, mål og tiltak.

Situasjon: Skriv ned hva du kan om emnet fra før og hvilke forkunnskaper du har. Notér også hva du tror at du bør undersøke underveis i arbeidet. Begrunn tekst- og oppgavevalget for deg selv og skriv ned hva du tror blir viktig, mindre viktig, lett eller vanskelig, ol. Mål: Finn ut hvilke mål du må sette for oppgaven din. Hva er det du ønsker å undersøke? Hva vil du lære? Hva vil du oppnå? Tiltak: Planlegg hva du må gjøre for å nå disse målene. (Ett mål er å kjenne innholdet i bøkene du skal lese, og et ganske åpenbart tiltak er å låne bøkene.) Lag en plan over aktiviteter og tiltak, og sett tidsfrister for deg selv.

5) Formuler en første problemstilling eller en hypotese

Problemstillinga er et konkret spørsmål som analysen din skal undersøke, drøfte, belyse og svare på, som f.eks.: Hva slags likheter og forskjeller finnes i Erlend Loes roman Kurt blir grusom og filmatiseringen med samme navn?  Hvordan skildres ekteskapskonflikten i de tre verkene? Hvilke naturalistiske trekk finnes i novellene, og hvilke forklaringer blir gitt på personenes problemer og utvikling? Hvilke fellestrekk og ulikheter finnes mellom personer og miljø i bøkene? Hva kjennetegner forholdet mellom fantasi og realisme i romanene? Hvilke gotiske og romantiske trekk finnes i verkene?

En hypotese er nesten det samme som en problemstilling. Forskjellen er at den ikke er formulert som et spørsmål til tekstene, men som en påstand om tekstene. En hypotese er gjerne litt mer presis enn problemstillinga fordi den antar noe helt konkret om tekstene. Denne hypotesen må være etterprøvbar. Man skal undersøke om den stemmer eller ikke underveis i analysen, og drøfte og diskutere om den kan verifiseres (bekreftes) eller om den må falsifiseres (avkreftes) når man kommer til selve konklusjonen. Når man formulerer en hypotese, er det vanlig å ta utgangspunkt i tekstens helhet, altså hovedtendenser, hovedtema eller hovedbudskap. Man kan påstå at tekstene tematiserer noe eller problematiserer noe. Eksempel: "Hanne Ørstaviks romaner tematiserer det problematiske forholdet mellom unge kvinner og mødrene deres". Eller: "Ringenes Herre-trilogien er en religiøs allegori med en kristen moral og verdensorden".

Det kan også være lurt å si noe om generelt om hva som kjennetegner formen til tekstene: Hvilke virkemidler framhever temaene/budskapene? Hvis man sier noe om både form og innhold, har man greid å påstå noe ganske spesifikt om tekstene. Eksempel: "I det følgende skal vi påstå at tekstene problematiserer samtidens kjønnsroller og dobbeltmoral, og at det særlig er miljø- og personkarakteristikken som framhever denne tematikken." Eller: "Vår hypotese er at denne islendingesagaen bryter med sagasjangeren på flere punkter, ikke bare fordi den tematiserer den umulige kjærligheten, men fordi fortelleren slett ikke alltid er helt nøytral."

Verken hypotesen eller problemstillinga skal kunne besvares med et ja eller et nei. De skal være drøftbare. Hvis man påstår at Gunnlaug Ormstunge får sin Helga til slutt, åpner man verken for en analyse eller en drøfting. Svaret er nei, og ferdig med det. Dersom man formulerer et ja-/nei-spørsmål, får man en beskrivelse av handlingen til svar, og da har man ikke analysert noe som helst.

Hypotesen eller problemstillinga skal ikke bare avgjøre hva du skal finne fram til, men den skal også avgrense oppgaven din. Oppgaven kan ikke favne for bredt. Ett enkelt særemne kan ikke fortelle om store tendenser i språk og litteratur, til det blir formatet altfor lite. "Hvordan ble behandlingen av personer med psykiske lidelser beskrevet av forfattere i perioden 1960-1980?" er for eksempel et godt og interessant spørsmål, men du får ikke et tilstrekkelig nok svar ved å analysere to eller tre tekster fra akkurat denne perioden. Finn fram til et spørsmål som du faktisk kan svare på innenfor de gitte rammene som du har.

Når du formulerer hypotesen eller problemstillinga, er du inne på selve kjernen i oppgaven din. Hvis du går i gang med å lese en oppgave som ikke har noen problemstilling, vil du ganske raskt kaste den vekk fordi den mangler retning og sammenheng. Analysen blir uleselig. Det som er enda vanskeligere enn å lese en oppgave uten problemstilling eller hypotese, er å skrive den selv. Du må vite hva du skal undersøke for noe for å kunne skrive en god analyse. Det kan være vanskelig å formulere en problemstilling eller hypotese, for i startfasen befinner du deg i et landskap mellom visshet og uvisshet om tekstene. Du har antakelig allerede fått øye på noen kjennetegn, men du har ikke analysert tekstene ennå, og derfor er det også en del ting du ikke vet. Problemstillinga/hypotesen ligger nettopp i spenningsfeltet mellom det kjente og det ukjente. Derfor kan det være at problemstillinga/hypotesen må endres underveis i skrivinga, for ny innsikt reiser nye spørsmål som kan endre kursen i analysen. Hvis du endrer kursen, må du også omformulere problemstillinga eller hypotesen – og du må også endre disposisjonen din. Heldigvis er det slik at jo mer du lærer om tekstene, jo flinkere blir du til å smalne fokuset og å tilspisse språket. Det er helt vanlig å finpusse på problemstillinga/hypotesen helt til du kommer i mål med arbeidet, slik at sammenhengen i analysen som helhet blir klar som glass.

6) Finn fagstoff (sekundærlitteratur) som kan støtte analysen din.

Problemstillinga/hypotesen vil hjelpe deg til å velge ut relevante tekster og å styre lesinga av sekundærlitteraturen. Det fins mengder av informasjon, både på verdensveven og på biblioteker rundt om kring, så her må du velge ut hva som er vesentlig for akkurat din oppgave. Noe av fagstoffet kommer du sannsynligvis bare til å bruke som "hjerneføde" og input, uten at du henviser til stoffet direkte. Det er helt i orden å lese seg opp på emnet og se hva andre har skrevet og funnet ut, men pass på at du fordøyer stoffet på selvstendig vis og at du alltid gjør alt stoff til ditt eget. Ta notater i stedet for å kopiere setninger direkte, slik at det blir lettere å skrive ned poengene med egne ord. Du kan gjerne sitere fra andre kilder i analysen din, i alle fall hvis disse sitatene kan bidra til å belyse poengene dine. Husk å skrive ned alle kilder som du siterer fra og henviser til, og få med både kildehenvisning og litteraturliste. Husk også at du bør være kritisk til alle kildene som du bruker. Fagbøker og oppslagsbøker er som regel pålitelige, for disse tekstene har både faglig kompetente forfattere og en redaksjon som må stå inne for innholdet. På nettet finnes det en god del upålitelige sider. Ikke alle nettartikler har navngitte forfattere, og ikke alle er etterrettelige med tanke på kildebruk. Mange nettartikler avslører liten peiling på litteraturanalyse, så skum gjennom sidene med superkritiske briller på nesen.

7) Lag tankekart og disposisjon.

Etter hvert som du begynner å se antydninger til en form på oppgaven din, kan det være lurt skrive ned en slags struktur. Skriv ned underoverskrifter og notér hvilke avsnitt som skal fylles med hva. Ha et tankekart tilgjengelig under hele arbeidsprosessen, slik at du fanger opp gode ideer, resonnementer og skarpe analytiske iakttakelser når de dukker opp underveis.

8) Sett i gang med analysen!

Ofte er det fint å starte med begynnelsen først, nemlig å skrive innledning og sammendrag. 

Innledninga skal gi mottakeren informasjon om tekstene (tema, verk, utgivelsesår, forfattere, sjanger, litterære perioder, mottakelser). Aller helst skal du også aktualisere temaet eller verket for leseren, slik at han eller hun blir interessert i oppgaven din. Forklar hvorfor akkurat disse verkene eller akkurat denne oppgaven er interessant, men begrunn valget ut ifra egenskaper ved tekstene, ikke ut ifra egenskaper hos deg selv. Presenter problemstillinga eller hypotesen. Fortell deretter leseren/mottakeren om hva du skal gjøre i det følgende. Hvilke analysemomenter skal du fokusere på, og hvorfor? Alt dette bør tas med i den kjempekjempeviktige innledninga.  

Sammendraget skal alltid komme rett etter innledninga. Det å skrive sammendrag er nesten et pustehull i analysen, for på dette punktet skal du ikke tolke noe som helst, men bare referere til det aller viktigste som skjer i tekstene. Pass på at du får med hele handlingsgangen i verkene (ja, slutten skal også tas med!) og at du skriver kort og konsist.

Selve analysen skal utgjøre den største delen av arbeidet ditt, selve hoveddelen, altså kroppen på den berømte oppgavefisken. Hypotesen din avgjør hva som blir viktig å få med i hoveddelen, og analysen bør stadig vekk kobles til hypotesen. Hvis hypotesen ikke blir berørt overhodet i denne delen, vil leseren slite med å forstå hvorfor analysen er utformet slik den er. Sammenhengen i teksten vil svekkes.

I konklusjonen skal du oppsummere hovedfunnene som du har kommet fram til i hoveddelen. Deretter skal du drøfte om hypotesen din kan sies å stemme eller ikke. Det gjør ingenting om påstanden fra innledninga ikke kan verifiseres, for da viser du bare at du har forholdt deg vitenskapelig og distansert til tekstene. Og det er jo bra!

Helt til slutt kommer litteraturlista, og den må alltid, alltid, alltid tas med, og listes opp i alfabetisk rekkefølge. Hvis du bare har brukt ditt eget briljante hode, trenger du ikke å skrive opp det som en kilde.

9) Underveis i analysen er det flere ting som er viktige å tenke på.

  • Husk at en analyse er en vitenskapelig tekst og at den også er en form for artikkel. Artikler er nøytrale og objektive, og skal luke ut alle former for føleri og subjektiv synsing. Skriv i et presist, korrekt, nøytralt språk. Rensk ut bruken av "jeg"-formen i selve analysen (ta bort alle "jeg føler"- og jeg tror-setninger fra hele analysen!), og la heller tekstene tale på vegne av seg selv. Forhold deg distansert til tekstene, og la analysemetoden komme mellom deg og tekstuniverset. Det er bare på avstand at man kan se helheten klart.
  • Husk at å analysere er noe helt annet enn å beskrive. Å analysere handler om å dele opp en helhet i ulike bestanddeler, undersøke delene, se hvordan delene virker, finne ut hva de gjør for helheten, og deretter se helheten i et nytt lys. Du har sikkert hørt norsklæreren din sammenligne det å analysere en tekst med det å undersøke en bilmotor. Du må plukke den fra hverandre og finne ut hvordan delene virker før du kan sette den sammen igjen og forstå den som en helhet. Det nytter ikke å bare beskrive hva du ser for noe, for da lærer du fint lite om innhold, form og funksjon. Du må rett og slett bli litt skitten på fingrene. En elev som skulle sammenligne Mannen som elsket Yngve, bok og film, kom fram til at den eneste forskjellen som fantes mellom boka og filmen var at Yngve hadde en annen hårfarge i boka enn i filmen. Den eleven hadde ikke blitt skitten nok på fingrene, og da gikk det som det gikk.
  • Pass på at du argumenterer godt når du analyserer og tolker. Hver påstand må begrunnes ut ifra teksten for i det hele tatt å kunne overbevise. Løse påstander har ikke noe å gjøre i en analyse. Det er viktig å være tekstnær: Henvis til selve teksten ved å bruke eksempler og tekstsitater når du underbygger en påstand. Utdyp og forklar hva du mener. Henvis alltid til sidetall, vær redelig og etterrettelig.
  • En god analyse påpeker ikke bare hva og hvordan, men også hvorfor! Pass på at du alltid tenker funksjon når du analyserer. Virkemidler er, som navnet røper, midler som virker, de har rett og slett viktige jobber å gjøre i teksten. Din jobb blir å finne ut hvilke. En god pekefingerregel er at virkemidler framhever eller understreker noe annet, for eksempel temaet i verket. Delene fremmer eller hemmer noe og må alltid ses i sammenheng med helheten (tematikken).
  • Husk å skille mellom forfatter og forteller. En skjønnlitterær forfatter kan være ei jente på 17 år. Fortelleren i romanen hennes kan være en gammel mann med gikt og liggesår. I analysen vår er det denne mannlige fortelleren vi konsentrerer oss om, for det er han som er interessant for analysen vår – det er bare han vi får informasjon om og kjenner til. Hva forfatteren tenker og tror om alt mulig vet vi faktisk fint lite om. Det er altså det fortelleren og teksten sier til oss vi kan vite noe om, ikke forfatteren. (Unntaket er biografier og forfattere som har skrevet manifester om hvordan tekstene hans/hennes skal leses.) Dropp derfor påstander som ”forfatteren mener at..” Slike påstander er ofte løse og synsete.
  • Få med hele resonnementet når du analyser. Vis hva teksten gjør, pek på hva slags konnotasjoner (felles assosiasjoner) den skaper, og undersøk hva slags effekt disse konnotasjonene skaper for helhetsforståelsen av teksten. Tenk form og innhold, del og helhet hele veien.
  • Vær forsiktig med bombastiske utsagn, særlig når det gjelder påstander om budskap. Det er ikke alltid slik at tekster har et entydig budskap. De fleste har mange forskjellige budskap, og noen har ikke klare budskap i det hele tatt. Bruk derfor forsiktige og vare formuleringer, som "et mulig budskap i teksten kan være..". Husk også at en tekst er et helt sanse- og meningsunivers og mye, mye mer enn et enkelt budskap.  Novellen "Att döda ett barn" sier for eksempel langt mer enn at du ikke skal kjøre for fort.

10) Finpuss analysen din.

Helt til slutt, enten den skal utformes som en lysbildepresentasjon, en rent muntlig tekst eller en skriftlig oppgave. Les over analysen din mange ganger, smak på språket, skriv om dårlige setninger, spissformuler poenger som kommuniserer svakt. La også andre lese over teksten før du presenterer den eller leverer den.

Ti ting du ikke bør gjøre når du jobber med særemnet

  1. Begynne med analysen dagen før innleveringsfristen. Selv om du er typen som jobber best under press, finnes det grenser for mye analytisk gull man kan grave fram i tekster dagen før.
  2. Klippe og lime, plagiere og jukse! Lærere er ikke så dumme som noen kanskje liker å tro. Plagiat er lett å avsløre, både når du leverer en skriftlig tekst og når du framfører et muntlig særemne, og det fører mange negative sanksjoner med seg.
  3. Bruke kilder som Ikkepedia.org og Daria.no i god tro.
  4. Lage en analyse uten problemstilling eller hypotese. Resultatet blir en gelé-analyse uten skjelett, en kaotisk grøt uten substans, et sammensurium uten retning og mening.
  5. Beskrive tekstene i stedet for å analysere dem.
  6. Legge fram løse og synsete påstander om teksten, uten å begrunne dem.
  7. Bruke jeg-formen og skrive en personlig tekst om hva du føler og tror om tekstene.
  8. Forveksle fortelleren med forfatteren og legge fram flåsete påstander om hva forfatteren mener.
  9. Glemme å ta tak i problemstillinga eller hypotesen underveis i analysen og i konklusjonen.
  10. Glemme å tro på deg selv underveis i analysearbeidet. Ha tro på at du kan skrive et godt særemne! Si som Walt Disney: "If you can dream it, you can do it!"

Lykke til med særemnet!


Margunn Husby er Lektor på Lister videregående skole og har en mastergrad i nordisk språk og litteratur. Hun syns Ubok manglet en hånd å holde i når man skriver særemne, så hun var snill nok til å lage en! 

Infosider

Hva er Ubok?

Kontakt oss

Hva kan du gjøre på Ubok?

Om Ubok

Ubok-supporter

Statistikk

3157 bøker i bokdatabasen
1003 forfattere i forfatterdatabasen
734 bloggposter
1647 registrerte medlemmer
315 emner i forumet
4809 kommentarer